Tekst og foto av Beate Nordeng

Solgte motorbåten og ble medlem av Kruser

Båten glir sakte og påtagelig stille ut i fjorden. Sola lager lange skygger. Det er sen ettermiddag og Arve og Kristine er på tur med «Elling», en av de to elbåtene som til vanlig ligger fortøyd i Leangbukta i Indre Oslofjord.

– Her inne er det så fint, Kristine.

Arve smiler bredt, peker og forteller om den vakre skjærgården med hvitmalte hytter og hus. Vi er ved Vollen i Asker.

– Vi tenker ofte på Sørlandet når vi er her. Vollen er Sørlandet for oss, forteller Arve.

– En prest som bodde her ute sa en gang at det er så vakkert her, at det dessverre kommer til å bli en nedtur å komme til himmelen, understreker Arve.

– Med stort hus, båt og hytte ble det som om tingene eide oss. Det ble for mye å holde styr på. Vi ville frigjøre litt tid. Det var også en av grunnene til at vi solgte motorbåten og valgte et Kruser-medlemskap.

Skal overnatte i båten

Arve og Kristine Fonneland har vært gift i 26 år og bor i Heggedal i Asker kommune. De har to voksne barn. I fjor høst solgte de den gamle motorbåten sin på 25 fot, til fordel for et medlemskap i Kruser.

– Motorbåten vår på 25 fot bråkte så fælt at vi ikke kunne snakke sammen. Vi skreik til hverandre. Det lukta dessuten sånn bensin av den båten vår og vi hadde jo ment at vi skulle bruke den til overnattingsturer, men det ble helt umulig for oss. Kristine reagerte sånn på den bensinlukta. I denne skal vi overnatte på hver vår side av bordet.

Arve forklarer og peker på båtsofaene og bordet midt mellom dem. Å overnatte her tror Kristine og Arve skal gå helt fint.

Mens den ferske skipperen nyter å stå til rors, gjør Arve klar til å kaste anker

– Kristine tar ofte med seg en bok og så bader og spiser vi på turen

Kristine er ekstra lettet i dag. Hun bestod båtførerprøven i går, så nå kan også hun kjøre båten.

– Nå kan jeg ta med meg venninnene på turer. Det har jeg gledet meg til, sier hun.

Hun kjørte aldri båten de eide, men nå kan hun dersom det skulle bli aktuelt, kjøre båten helt alene. Sola henger lavere og lavere på himmelen, og jeg kan skimte gåsehuden på oversiden av armene hennes.

– Og så er det jo dette med at skulle mannen min få et illebefinnende på båttur, så kan jeg jo kjøre den. Det er en trygghet, sier Kristine.

Asker-paret bruker helst elbåtene til bading og litt lengre turer. De legger seg som oftest til ankers og ikke så mye i havnene. Der liker de å ligge stille og har med seg mat.

– Kristine tar ofte med seg en bok og så bader vi og spiser på turen.

Putene må med

De liker å kose seg og er gode til dette, forklarer Arve.

– Vi liker jo begge å dra på kafe også, så det gjør vi ofte. Kristine klarer jo å stoppe vet du når vi spiser. Det ser du vel på oss, sier Arve som smiler lurt og ser ned på magen sin.

– Kristine spiser bare litt.

– Vi tar alltid med oss de to putene om bord på båtene. Vi hadde de om bord på den gamle motorbåten, også. Vi syns det er litt koselig, og så er det jo deilig da, når jeg skal sette meg godt til rette for å lese, sier Kristine.

Hun leser boka «De syv søstre» av Lucinda Riley og forteller at hun lærer om nye steder rundt om i verden, til tross for at dette er en roman. De syv søstrene kommer fra ulike steder i verden.

– Noe høylitteratur er det jo ikke sier Kristine, men det får så være.

I elbåten får du god tid til å tenke

Navnet på båten de har med seg på turen i dag heter Elling. Dette navnet har båten fått fordi navnene på alle båtene til Kruser starter med bokstavene EL for elektrisitet. Derfor Elling.

– Det som er så greit med denne, er at du får god tid til å tenke. Det er ikke som motorbåter som bare fyker av gårde. Arve er fornøyd.

Kristine elsker å ligge til ankers ute i fjorden å lese bøker

LES OGSÅ: Norges første elbåthavn er åpnet på Aker Brygge

Båten glir i myke små bølger, mens musikken spilles lavt fra båtens høyttalere.

“Tell me somethin’, girl
Are you happy in this modern world?
Or do you need more?
Is there somethin’ else you’re searching for? »

Fisken hopper

En annen båt glir forbi.

– Det er rart det der, men på sjøen hilser de fleste, akkurat som på fjellet. I byene derimot, er det ingen som hilser med mindre de kjenner hverandre, sier Arve.

– Det er solgangsbris nå, forklarer han.

– Arve er gammel regattaseiler, så han kan navnet på alle typer vind, forteller Kristine.

– I dag var det nordavind, så ble det sønnavind, supplerer hun.

– Jeg syns det huset er så fint jeg, Kristine. Her har vi lagt til mye, tidligere.

Litt lengre bort ser vi en mann som ligger i vannet med et par vannski på beina, ved siden av en motorbåt med noen om bord. Mannen i vannet er visst klar for å stå på vannski, men båten beveger seg ikke.

– Det ser ut som de fikk litt problemer de der, konstaterer Arve.

– Se der Kristine, det er fisk som hopper!

Arve speider med hånda over øynene. Han tror det må være små fisk som har blitt skremt av større fisk. Kristine får også øye på fisken som hopper og speider på samme måte som Arve.

– Det må være makrell, konstaterer han.

Det ble som om tingene eide oss

– Her er et strandsitterhus, kan Kristine fortelle og peker på et lite rødt hus på land. De blir usikre på hva et strandsitterhus egentlig er og Kristine googler.

Etter hvert kommer mannen med vannskiene seg opp på beina ved hjelp av motorbåten. Han lager en lang skygge i kveldssola, der han står på skiene og holder tak i tauet som er festet til båten.

Det skvulper under båten vår. Et stykke unna oss hopper en hundevalp ut i vannet sammen med en kvinne og et barn med flytevest. Hunden bjeffer litt i det den treffer vannet.

Sola er i ferd med å dykke helt ned bak landskapet. Båten glir inn mot land og det begynner å bli på tide å legge til kai.

– Vi hadde en verdigreie, sier Arve.

– Med stort hus, båt og hytte ble det som om tingene eide oss. Det ble for mye å holde styr på. Vi ville frigjøre litt tid. Det var også en av grunnene til at vi solgte motorbåten. Dessuten føles det fint å ha vært på relativt lange turer, uten å forurense nevneverdig, smiler Arve.